alt mitt hat mot meg
Falt over på deg hver gang jeg begynte å gråte
jeg klarer ikke mer

klarer ikke all skyldfølelsen
klarer ikke å føle meg som det siste mennesket på jorda lenger
det er så klisjé, jeg finner ingen som forstår meg
Men virkelig, det er visst ingen lenger
For hun som forstod er borte
og han jeg trodde kom til å forstå ble en annen enn den jeg skapte ham som

og alene i paradis er det jeg som snakker med slangen
jeg som spiser eplet
jeg som blir kastet ut i hensynsløshet og klarhet
smerten får meg ikke lenger
men tomheten inne i meg har spist et hull der viljen min en gang var
og hjertet mitt pumper saktere og saktere
jeg kjenner blodet stivne i årene mine mens jeg trekker dype åndedrag og prøver å fortsette å leve
snart en seig masse som blir liggende og dampe motbydelighet
og hjertet mitt er stille og sukker et siste sukk
før det lukker seg og glemmer meg

for det hjertet som husker meg fremdeles, tror jeg ikke finnes lenger
alt jeg har elsket, alt jeg har sendt min kjærlighet mot har forlatt meg
glemt meg i et evig jag mot lykke

alene, alene
for en klisjé