Kjærlighetsdikt til senhøsten

Bladene har falt, eplene henger råtne tilbake på grenene.
En sølvskimrende grå venter på å løpe I dette kalde, lysømfintlige landskapet.
Mild, øm kjærlighet
Flasken er full, klar til å drikkes. Hvem vil drikke sammen med meg?
Jeg tar en slurk: verden forvandles til glede. Hvem vet at jeg er her?
Å, I ditt tomme intet skal jeg få grobunn og spire.
En rosa kjerne I ditt svarte, ugjennomtrengelige mørke. Jeg trenger ikke å bli sydd sammen, jeg har allerede gjort det selv. Jeg trenger å bli vasket med tøymykner og varme hender.

Alt er så stille om høsten
Som om livet selv har tatt en pause. Travel hverdag
Uansett hvor fort du går, den samme lune stillheten som brytes opp av de kalde klikk-klakk-klikk-klakk av dine sko. Verden er så god.
Jeg tror jeg har laget deg I mitt hode, men det gjør ingenting.
Verden var vakker og vellaget uten deg også. Ikke tro at du har reddet meg.
En fiskestang, et agn I vannet. Vil du bite på? Det blir jeg som varsomt må ta ut kroken og temme deg.

Dagene går forbi. Stille, sakte og mismodig. Ethvert skritt fremover er et skritt til siden.
Rødvinsflasken står klar om noen skulle banke på, men ingen kommer.
Flammene brenner lystig, kaklende og skravlende. De er de eneste som har det travelt nå, du har stilnet alle andre.
Å, vi late mennesker. I dvale skulle vi ha vært. Eller enda bedre: våkne opp av dvalen vi allerede er i.
Det siste visne bladet faller mot meg, treffer øret mitt og blir hengende fast I håret. En gave!
Jeg skulle ha visst det, en siste gave fra deg. Hvite bomullsdotter faller ned fra himmelen, legger seg på bakker og smelter bort igjen. Snart er det forbi.

Om morgenen er alt så stille. Høst. Kjølig. Vinter.
Stedet mellom høst og vinter er vakkert – når du er inne.
Varme kopper med te, lunefulle pianosonater og klimprende gitarspill. Du er så vakker når du smiler, kjære.
Syng for meg, senhøst, syng for meg!
Ditt kalde vesen gjør meg ingenting. Kulde er nydelig, brennende og herlig farlig. Vil du spise meg opp? Vil du ta meg med på en ellevill ferd mellom falne blader og gamle blikkbokser?
Se våre øyne reflektert I rimfrosten på bakken.
Så uendelig vakre og naïve vi er.
Tro om det varer? Vil vi denne gangen bli evige sammen? Eller vil vi enda en gang gli over I evig pinsel til våren igjen kommer?
Nei, gi meg frosten for alltid. Gi meg stjerneklare natthimler og stjernebekledde asfaltveier. Gi meg gatelykter som lyser vemodig og gult, som blinker og forsvinner og aldri kommer igjen. Gi meg forkrøplede trær som strekker seg ut mot noe, noe der ute.
Hva ser dere etter?
Dere er like uforstående og uvitende som oss her nede ved deres røtter.